Metoder for individ-identifikasjon
Det er mange ulike metoder for individuell merking av dyr som kan være aktuelle. Anvendbarheten av de forskjellige metodene vil være avhengig av dyreart og de betingelsene dyra lever under. I tillegg bør den enkelte merkingsmetode tilfredsstille bestemte krav. Metoden skal være dyrevernsmessig akseptabel, dvs. merkingen skal ikke medføre vesentlig smerte og ikke påføre dyret varige mén. Merket bør være så synlig som mulig, slik at identifikasjonen lett kan avleses. Videre bør muligheten for avlesning opprettholdes gjennom hele dyrets levetid uten å forringes. Merkingen må være vanskelig å forfalske, samtidig som utgiftene i forbindelse med merkingen må være akseptable.

Signalement
Dette er den eldste form for individidentifisering. Metoden baseres på beskrivelse av eksteriør, og er avhengig av enighet og utbredelse av vedtatte definisjoner og språk. Nedtegning og avlesning av signalement er derfor forbeholdt personer som har gjennomgått nødvendig opplæring og trening. En vesentlig ulempe er at muligheten for subjektive vurderinger dermed er tilstede. Deler av eksteriøret kan også forandres, enten naturlig over tid eller som et resultat av menneskelig handling.
Halsbånd
Et halsbånd med merking kan inneholde mye og lett tilgjengelig informasjon. Til gjengjeld er metoden usikker da informasjonen er lett å endre. Det er også en fare for kvelning eller sultedød dersom halsbåndet setter seg fast, og dyrets bevegelsesfrihet hemmes.

Frysemerking
Frysemerking er en smertefri merkingsmetode som medfører enten at melanocyttene i hårfolliklene ødelegges eller at hele hårfollikkelen ødelegges. Metoden har hatt stor utbredelse i hestemiljøene, og har vært regnet for å være bedre enn tatovering ettersom yngre individer kunne merkes og muligheten for å overføre patogener kunne unngås.

Øretatovering (tangmerking)
Øretatovering utføres ved at det tatoveres et nummer på innsiden av venstre ørelapp (i helt spesielle tilfeller benyttes høyre ørelapp eller lyskefolden) med en spesiell tang etter at dyret har fått en beroligende og smertestillende sprøyte. Allikevel medfører inngrepet et ubehag. Tatovering uten at dyret er tilført smertestillende medikamenter er svært smertevoldende. Den største fordelen med tatoveringen er at den er lett synlig og kan avleses uten spesielt avlesningsutstyr. Ulempen er at tatoveringen falmer over tid, slik at tallene blir uleselige. En annen ulempe er at metoden krever bedøvelse av dyret, noe som gjør den mindre egnet til bruk på unge dyr.

Mikrochip-merking (elektronisk merking)
Denne formen for identitetsmerking har fått stor utbredelse de siste ti årene. Den lille elektroniske brikken ligger inne i en liten glasskapsel på 11 x 2,1 mm. Id-merking med mikrochip er ikke smertefull og kan sammenlignes med å få en vaksine. Veterinæren injiserer kapselen under huden på dyret. Mikrochipen, eller transpondereren, er på forhånd programmert med et nummer. Dette nummeret vil følge dyret resten av livet. Mikrochipen blir omkapslet av bindevev og forblir på plassen for injeksjonen resten av livet. For å avlese id-nummeret fra en mikrochip trengs en skanner.Fordelen med mikrochipmerking er først og fremst at det er en varig og sikker merkingsmetode som ikke påfører dyret smerte, og som derfor kan benyttes allerede på valpestadiet. En annen fordel er at det er umulig å forfalske en mikrochip.
Ulempen med mikrochip er at den ikke synes, så ingen kan se om dyret har eier eller ikke. For å finne ut det, må dyret forflyttes til nærmeste skanner, men utbredelsen av skannere øker. Metoden er ikke feilfri; det har forekommet at mikrochip "vandrer" i underhudsvevet og at enkelte har sviktet teknisk. Imidlertid er disse problemene sjeldne.

Andre metoder
Brennmerking, fargemerking, øreinnsnitt, tatovering, ringmerking, øremerking, radiomerking, neseavtrykk, blodtyping, DNA-"fingerprinting".

Standardisering
Det foreligger en internasjonal enighet om en ISO-standard* for mikrochip til dyr. Denne standarden er noe ulik FECAVA-standarden** som tidligere ble benyttet. ISO-standarden er blitt en felles standard for smådyr, hest og produksjonsdyr (ISO 11784 og ISO 11785). Nyere skannere gjenkjenner begge standarder. ISO-standarden stiller definerte krav til såvel skannere som mikrochip. En ISO-skanner skal kunne lese mikrochip-teknologi FDX A (Full Duplex A) og HDX (Half Duplex). Videre skal den gjenkjenne FECAVA-standarden. HDX-teknologi brukes i plast-øremerker til produksjonsdyr. Både Norsk Kennel Klub, Dyrebeskyttelsen Norge og Direktoratet for naturforvaltning godkjenner merking med mikrochip på lik linje med øretatovering.

*ISO: International Standardization Organization
**FECAVA: The Federation of European Companion Animal Veterinary Associations