|
Avlesning
For å lese ID-nummeret fra en mikrochip trengs en avleser. Ettersom
metoden er blitt mer og mer vanlig, er utbredelsen av avlesere blitt vesentlig
forbedret. Avlesere finnes på tollstasjoner, politi- og lensmannskontorer
og hos veterinærer. Videre har redningssentraler, viltnemder og
hundeklubber egne avlesere. Det er ingen restriksjoner på kjøp
og bruk av avlesere, slik at privatpersoner (oppdrettere), katteklubber
osv. kan anskaffe egen avleser. Pris på avleser starter på
ca. kr. 2.500,-
Dyreidentitet AS
Når katten ID-merkes med en mikrochip setter veterinæren samtidig
et merke på stamtavlen hvis det finnes og fyller ut et ID-kort i
tre eksemplarer. Eier får et, et blir oversendt Dyreidentitet AS
og veterinæren beholder det siste. Dyreidentitet AS registrerer
kattens mikrochipnummer, signalement (rase, kjønn, alder) og eieropplysninger
i sin database. Databasen er tilgjengelig 24 timer i døgnet på
www.dyreidentitet.no , og kan dessuten nås hele døgnet på
tlf. 800 32900 (Viking Redningstjeneste AS). Eierskifte skal meldes skriftlig
med selgers bekreftelse til Dyreidentitet AS, P.b. 6781, St. Olavs plass,
0130 Oslo. (fax nr. 22994601). Adresseendringer etc. meldes per post eller
til post@dyreidentitet.no
Hvorfor mikrochip?
Fordelene med mikrochipmerking er først og fremst at det er en
varig og sikker merkemetode, merkingen påfører ikke dyret
smerte og metoden kan benyttes allerede kort tid etter fødsel.
En annen fordel er at det er umulig å forfalske en mikrochip. Den
viktigste ulempen er avhengigheten av spesialutstyr for avlesning av ID-nummeret.
Dette kan oppveies ved å feste et merke med informasjon om at katten
er ID-merket til halsbåndet.
Fremtidsutsikter
I fremtiden kan det bli mulig å lagre helseinformasjon i mikrochipene
som benyttes til å ID-merke katter. Dermed vil det være mulig
for en veterinær ved hjelp av en avleser å hente opp hele
kattens sykehistorie, behandlinger, medisinering osv. uavhengig av hvor
katten tidligere er blitt behandlet. Dette bør i fremtiden kunne
gi betydelige gevinster i arbeidet for å fremme katteavl og -helse.
Alle eiere oppfordres derfor til å få kattene sine ID-merket.
Ved å sørge for at din katt blir ID-merket sikrer du muligheten
for at den kan identifiseres og lettere gjenfinnes dersom den kommer bort,
samtidig som den oppfyller krav i forbindelse med bl.a. utenlandsreiser
og sykdomsregistrering.
Hvorfor bør
katter ID-merkes?
-Id-merking sikrer at eier kan oppspores
Hvert år kommer et ukjent antall katter bort fra sine eiere. Noen
blir drept eller skadet i trafikken, noen blir bare borte, mens noen få
blir stjålet. Mange bortkomne katter blir tatt hånd om, men
det kan ofte være vanskelig å finne eieren. Umerkede kattere
blir i verste fall avlivet dersom ikke eieren kan lokaliseres. For de
fleste eiere betyr det mye å få rede på dyrets skjebne.
Det er tross alt bedre å vite at katten er død enn å
leve i det uvisse.
ID-merking
av katter blir stadig vanligere
Dette skyldes både krav fra myndighetene, f.eks. i forbindelse med
utenlandsreiser og økt bevisstgjøring blant katteeiere om
fordelene ved ID-merking. En sikker individ-identifikasjon er en forutsetning
i forbindelse med avl, sykdomsbekjempelse, handel, utstillinger, konkurranser,
forsikring, grensepasseringer, forskning og avklaring av eierforhold.
Før tegning av forsikring er det naturlig at katten er ID-merket.
I fremtiden vil dette sannsynligvis bli et krav.
Europa
Fra 1. mai 1994 ble grensene til Europa åpnet som et ledd i EØS-avtalen.
Alle som ønsker å bringe katten sin med på ferie, utstillinger,
konkurranser eller paringer i EU/EFTA land kan gjøre dette uten
fire måneders karantene ved hjemkomst. Forutsetningene er at spesifiserte
krav til bl.a. vaksinasjon, måling av rabiestiter, antiparasittbehandling
og ID-merking er oppfylt.
Skandinavia
I våre nærmeste naboland Danmark og Sverige er det foreløpig
krav om ID-merking bare av hunder. Alle danske hunder skal være
ID-merket innen fylte fire måneder. Den Svenske Kennelklubben (SKK)
vedtok å innføre obligatorisk ID-merking av alle hunder som
registreres etter 1. januar 1997. Norsk Kennel Klub innførte et
tilsvarende påbud gjeldende fra 1/1-01.
|